søndag, mars 29, 2009
Birthday gifts
torsdag, mars 26, 2009
Chic!
onsdag, mars 18, 2009
New stuff
Todays outfit
fredag, mars 13, 2009
Whoa Paris!


onsdag, mars 11, 2009
Rihanna - Rehab
mandag, mars 09, 2009
Yellow fellow
Flea Market buy
torsdag, mars 05, 2009
mandag, mars 02, 2009
New stuff
mandag, februar 23, 2009
Snapshot of the week


fredag, februar 20, 2009
Todays outfit
Color Me Badd
onsdag, februar 18, 2009
OFW


mandag, februar 16, 2009
Dry spot

søndag, februar 15, 2009
Trendspotting #8
UKEN
Mens du leser dette er Oslo Fashion Week i gang i hovedstaden, noe som innebærer mange sultne, men vakre jenter, trendye bransjefolk, storkjøpere, kjendiser, og Pia Haraldsen. Uken byr på motevisninger i DogA om dagen og høy sigarføring på Solli plass om kvelden, og blir toppet av Moods of Norway guttas kjempekalas på fredag.
Med andre ord har Oslo kastet seg på moteuke-bølgen som slo over verden på begynnelsen av 2000 tallet. Før var disse ukene forbeholdt motehovedstadene Milano, New York, Paris og London, men ble etter hvert spredt til andre land og byer for å promotere designere der. I de nevnte byene er allikevel oppstyret rundt moteuken størstog begivenheten skjer to ganger i året. I januar/februar vises vinterkolleksjonene for kommende vinter, mens det i ukene i september er sommerkolleksjonene som står for tur. Dette er såkalte pret-a-porter (ready to wear) visninger, klær som er klare til å bli gått med. Til dere som kritiserer disse visningene, og mener at disse klærne er alt for spesielle å gå med, har dere helt rett. Klærne du ser på her er ikke nødvendigvis de som havner i butikken, men selve illusjonen og stemningen i plaggene er den samme. Fargebruken, mønsteret og stoffet er beholdt, mens klærne er tilpasset hverdagslivet.
Utenom pret-a-porter, finnes tre andre kategorier i motevisninger; haute couture-, production- og såkalte trade-show. Haute couture-uken foregår hver sesong bare i Paris, og er forbeholdt designere listet i lovverket til Chambre de commerce et d'industrie de Paris. Trade show er for ukjente designere og er en litt billigere affære, mens production-shows er bare arrangert for kunsten eller underholdningens skyld. Et eksempel på slike visninger er når Karl Lagerfeld i 2007 arrangerte et storslått show for Fendi på den kinesiske mur. Det mye omtalte Victoria Secret-showet er et annet eksempel.
Som mange andre industrier er også moteindustrien all about politics. For motebyene er det alltid en organisasjon som ser over hele uken, som for eksempel British Fashion Council i London. Mange av visningene foregår på et og samme sted, mens de største merkene som oftest har sine egne lokaliteter. I tillegg til å skape det beste showet i form av klær og høste de beste kritikkene, handler det i større og større grad om å skape mest mulig oppstyr rundt showet. En god del arbeid legges ned i valg av spennende beliggenhet og kreativ catwalk-design, samt en god PR-jobb for å få den mest attraktive første raden under uken.
Mye handler om det sistnevnte. Får du en Vogue-redaktør, Olsen tvilling eller it-girl til å komme på visningen din, er mesteparten av jobben gjort. The front row blir en motevisning i seg selv, og hver visning har i tillegg til bilder av selve modellene på catwalken, bilder av kjendisene på første rad. Når Anna Wintour møtte opp ikledd pels på den dyrevennlige Stella McCartney sin visning i fjor høst, ble visningen fort the talk on the town. Her hjemme fikk Iselin Engan ekstra oppmerksomhet når Mette-Marit tok turen til hennes visning under OFW, og har i år fått æren av å avslutte uken i Oslo med sin visning. Med andre ord er moteuken ikke bare bare, men et godt forum for småfolk å bli storfolk. Og for Pia Haraldsen til å være Pia Haraldsen.
Ha en fin uke!
lørdag, februar 14, 2009
Milan
onsdag, februar 04, 2009
mandag, februar 02, 2009
Todays outfit
søndag, februar 01, 2009
Icons
onsdag, januar 28, 2009
New stuff
Trendspotting #7: Sneakers!
Just kickin it.
Jeg har en greie for gutter med kule sneakers. Etter å ha sjekket ut fjeset, faller blikket ned på hva slags sko han har på seg, som så overfladisk som det høres ut, er en big deal. Og i tillegg, som du snart skal lære, en big business. Sneakers, eller urban skotøy, står i dag for 80% av sportsmerkenes skosalg, og er en svimlende 26 billioner dollar-industri. Hvem husker ikke Turtle sin desperate kamp for et par Nike Air Force Fukijamas i Entourage, som til slutt måtte få Vince til å punge ut med 20 000 dollar for et par? Fiksjon, sier du. Realitet , sier industrien. Her er historien om sneakers.
Som mye av urban kulturen i dag, stammer sneaker-galskapen fra åttitallets New York. Hip-hopere, breakere, og basketballspillere ville fronte kule sko, og valget falt som oftest på komfortabelt skotøy, som samtidig så fresht ut. Det var imidlertid Adidas som i tidlig åttitallet høstet mest suksess vha. en legendarisk gruppe kalt RUN DMC, som brukte deres hvite superstars modell uten lisser. Når gruppen i tillegg slo igjennom med hiten ”My Adidas”, var samarbeidet med skoprodusenten et faktum, et samarbeid som gjorde Adidas sko til et must -have for ungdom på verdensbasis. Når de andre skoprodusentene så suksessen Adidas hadde med sine promotører, var det bare et spørsmål om tid før alle de andre merkene kom på banen med hip-hop artister eller basketballspillere til å promotere deres sko. Så kom Nike. De satset alle kortene sine på en da ung fremadstormende basketballspiller ved navn. Ja, du gjettet riktig, Michael Jordan. Modellen Air Jordans så dagens lys i 1985, og med suksessen Michael hadde på banen, solgte skoene seg selv. Nike var også det første merket på å utvikle flere typer i samme serie, men med kanskje ulik farge. Ikke mye ulikt som hva vi ser i dag. Starten på sneakerhead-kulturen var et faktum.
Sneakerhead er per definisjon en person som eier flere par sko, i hovedsak på grunn av gleden av å samle, mote og ikke minst et status symbol. Sneaker-samlerne skulle ikke bare ha ett par av hver modell, men flere par slik at man ikke trengte å tenkte tanken på å gå ut skoene. Man kjøpte et å gå med, og et å lagre til fremtiden. Etter hvert ble ikke det nok å ha alle modellene, men å ha de mest eksklusive og ha de først. Så hva gjorde skoprodusentene? De hentet ut alle mulige gamle modeller, gjorde litt om på dem og solgte den i begrenset opplag for tredoblet pris. Supphellen hadde vært stolt, for dette gjorde skoene til de store merkene enormt ettertraktet. Videre begynte merkene å samarbeide med urbane klesmerker, graffitiartister og ikke minst rappere som 50 cent og Jay-Z. Begge disse rapperne har for eksempel samarbeidet med Reebok, og første opplag av Jay-Z og Reebok skoene S.Carter, ble i 2003 utsolgt på en time. Fra da og frem til i dag er det vanskelig å finne et skomerke som ikke er promotert av en urban artist, fra Missy Elliot for Adidas, til Pharrell For Bathing Ape.
En sneakerhead i dag kan eie mellom 200 og 500 par med sko… Og jeg trodde jeg hadde et problem om morgenen! Her hjemme har breakeren og Dansefeber-jury Pay2 en samling på 350, og er en selverklært sneaker-pusher. Noen tar det til nye høyder av galskap når de har som prinsipp å ikke gå med ett par mer enn en gang. Roc- a-fella mogul Damon Dash har kallenavn ”fresh till death”, grunnet dette prinsippet – et nytt par til døden. Men slapp av gutter, et par hvite dunks holder for å bli sett på to ganger.
Bare hold dem hvite.
VAISHALI LARA KATHURIA
søndag, januar 25, 2009
Todays outfit
Leaving for Milan
fredag, januar 23, 2009
Raphael Saadiq
torsdag, januar 22, 2009
The jumpsuit watch
tirsdag, januar 20, 2009
Wanted: Black headband















